Har fått ny blogg

Ettersom jeg har ønsket å kunne oppdatere bloggen på en litt enklere måte, gjennom en app på mobilen, så har jeg besluttet å opprette en ny blogg. Den finner du på http://kokosmelk.blogspot.no/. Jeg håper vi sees der!

TV-serier - av og til må man bare gjøre ingenting og se på TV.

I en travel hverdag med studier og jobb er det fint å av og til bare slappe av litt med en god tv-serie. Tenkte derfor å skrive litt om hva jeg har fulgt med på i det siste.

 

HOUSE OF CARDS

Alle har snakket om denne nye Netflix-serien siden den kom 1. februar. Jeg måtte til slutt ta en kikk og finne ut hva alt oppstyret dreide seg om.

Serien handler om livet i amerikansk toppolitikk. Kongressmannen Frank Underwood har hjulpet den nyvalgte presidenten med sin kampanje, og forventer å bli utnevnt til utenriksminister som takk for hjelpen. Det blir han ikke. Frank ønsker å hevne seg på sine overordnede som har gjort ham urett, og han setter i gang en nådeløs plan som krever mange uskyldige ofre underveis. Blant hans allierte finner vi kona Claire, som er like maktsyk som sin mann, og har en selvsikkerhet få kan matche. Vi møter også Zoe, en ung og fremadstormende journalist som gjør hva som helst for et scoop.

Jeg ble fenget av denne serien, og så alle de 13 episodene i den første sesongen i et voldsomt tempo. Jeg måtte liksom bare se på, selv om jeg egentlig ikke fikk noen medfølelse for hovedkarakterene. Tvert i mot, de gangene jeg faktisk heiet på noen var det stort sett motstanderne deres. Men hva gjør vel det? Spennende serie, artig innblikk i en verden jeg ikke vet noe særlig om. Sesongavsluttningen kan jeg røpe at leverer flere spørsmål enn svar, og sånt er jo litt irriterende, for nå må jeg jo vente til neste sesong blir lagt ut for å finne ut hvordan det går. Jaja.

 



SMASH

Alle som liker musikaler, eller teater, eller New York, eller sang, eller intriger, eller rett og slett en god dramaserie, burde gi Smash en sjanse. Første sesong kom til Norge i fjor, men ble sendt på TV3 midt i fellesferien, på merkelige tidspunkter som ble endret fra uke til uke. I tillegg var tekstingen helt på jordet. Ikke rart den ikke ble noen megahit. Men den hadde fortjent suksess. Her er det flinke folk i alle ledd, fra superteamet Shaiman og Witman som står bak musikken, til fantastiske skuespillere. Anjelica Huston er min favoritt.

I Smash får vi bli med inn i kulissene når en ny Broadwaymusikal skal bli til. Vi møter skuespillerne, forfatteren, komponisten, regissøren, produsenten og flere til, og følger dem gjennom gleder og sorger frem mot premiere. Med på kjøpet får vi mange fine låter, både typiske showtunes og andre sjangre.

Sesong 2 er nettopp startet i USA, jeg aner ikke når den kommer hit til lands, men har foreløpig fulgt med over nettet. Jeg var ikke dødsimponert over den første episoden av året, den ble litt langdryg og det var i overkant mange nye karakterer å holde styr på, men de fine sangene og den gode showbusiness-følelsen var fortsatt der. Og ekle Ellis var ikke der! Så det er bare å henge med videre :-)



THE BIG BANG THEORY

Denne serien trengel vel ingen beskrivelse, nå som den er inne i sin 6. sesong. "Alle" liker nerdeserien over alle nerdeserier, og det er vel fordi den er så lett å like. Den 6. sesongen er ikke noe dårligere enn de foregående, spør du meg, jeg liker at ting har utviklet seg slik de har. Jeg liker at vi ser mer til Amy og Bernadette enn tidligere, jeg liker at Sheldon faktisk er inne i en prosess som kan gjøre ham til en noe mer moden person samtidig som han er sitt elskelige gamle selv, jeg liker at vi fortsatt får noen drypp av Raj-Howard-magi her og der, og jeg liker at Penny og Leonard virker lykkelige sammen.

And it all started with a big bang...

 

Noen idèer til andre serier jeg burde ta en titt på?

 

Les Misérables - Nå har jeg sett den!

Dette har vært litt av en kulturuke for min del, på mandag var jeg på DNS med gode venninner og så "Et Dukkehjem", og på onsdag var jeg på Ole Bull Scene (også med gode venninner) og så Bjarte Hjelmelands soloshow "Gu kor gøy!". Og gu kor gøy det var, begge deler. Men den kulturopplevelsen jeg kanskje har sett mest frem til i lange tider nå, er den nye Les Misérables-filmen, som jeg endelig fikk sett i går. Jeg har alltid likt den fortellingen veldig godt, både som bok, film, tvserie og scenemusikal, så jeg var skikkelig spent på hvordan denne filmen ville bli. Ble jeg skuffet? Både ja og nei. Det var en fin filmopplevelse alt i alt, men det var også visse ting som i mine øyne ødela litt.

La oss ta det negative først, så er vi ferdig med det.

Punkt 1: Russel Crowe i rollen som Javert. Fyren har fått mye kritikk for sangprestasjonene sine i denne filmen, og det forstår jeg. Han er omgitt av skuespillere med bedre sangstemmer enn ham, og skiller seg noe ut i negativ retning på det punktet. Det i seg selv plager ikke meg så veldig. Da Meryl Streep fikk kritikk for måten hun sang på i "Mamma Mia" svare hun kritikerne med at "Jeg spiller en hotelleier, synger jeg kanskje ikke godt nok til å kunne drive et hotell?" Javert er politimester, og Russel Crowe synger sannsynligvis bedre enn de fleste politimestre rundtom i verden. Det er selvsagt mindre distraherende å høre på en skuespiller som faktisk synger skikkelig bra, men hadde han ellers gjort en god jobb, hadde jeg ikke brydd meg så mye om sangstemmen hans. Problemet er at han ikke gjør det. Det er merkelig, jeg har jo sett Russel Crowe i mange andre roller før og har alltid syntes at han er en veldig god skuespiller, men her synes jeg ikke han leverer. Han har tydeligvis valgt å tolke Javert som en totalt følelsesløs og kald person, og det fungerer ikke, vi blir likegyldige til hele karakteren. Han blir et steinansikt som ikke slipper ut noe av det som må ligge under, og vekker verken empati eller hat. Dermed konsentrer vi oss mer og mer om svakhetene i stemmen hans, fremfor å bry oss noe særlig med hvordan det går med karakteren. Unntaket er sangen "Stars" som fungerer sånn noenlunde.

 

Punkt 2: Master Of The House. Scenen der Thenardier og kona lopper gjestene sine på vertshuset i Montfermeil er liksom essensen av Les Mis for meg. Da jeg hørte at Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter (eller Borat og Bellatrix, om du vil) skulle spille disse rollene syntes jeg det hørtes ut som god casting. Og det kunne sikkert fungert bra, det er ikke først og fremst skuespillerne som ødelegger denne scenen, det er hele måten det er utført på. Hele greien blir så overdrevet, alt fra kostymene (Det ser ut som om Alice in Wonderland og Grinchen har fått et kjærlighetsbarn) til hvordan scenen er bygget opp. Ja, greit, sangen handler om at de stjeler fra kundene, men må de stjele ca 4 objekter i sekundet i 5 minutter? De river av folk proteser og slår ut glassøyne, de stjeler babyer, og tar til og med klærne til julenissen! Selv madammens såre strofer om at hun en gang drømte om et bedre liv blir bare nok en anledning til å grave litt i lommene til en eller annen stakkar. Ja, vi har tatt poenget, de vil ha andres eiendeler, kan dere holde opp nå?! "Master of the house, dooling out the charm" synger Thenardier, men her blir det ikke mye sjarme å spore. Når jeg har sett sceneoppsetninger av Les Mis, enten live eller på youtube, så har jeg alltid akkurat i denne scenen syntes Thenardierene var artige folk. Visst er de skurker, grusomme mennesker på mange måter, men de skal jo sjarmere sitt publikum også, både "publikummet" i selve vertshuset og de som har kjøpt billetter til musikalen. Og det synes jeg ikke de greier her. Hele fremtoningen deres blir for skarp, en alt for sterk kontrast til lille Cosette, som bare er søt og nydelig og uskyldig. Det blir vanskelig å synes synd på en Disney-prinsesse i en South Park-episode, hvis du skjønner hva jeg mener.

 




Lurer forresten på om Jenny Galloway, den originale Mme. Thenardier og Mrs. Lovett fra Sweeny Todd, er en smule irritert på Helena Bonham Carter nå som hun har "stjålet" begge de rollene i filmversjonene... Og mens vi er inne på det; de kan smøre inn tennene til Bonham Carter med skokrem så mye de vil, hun slutter ikke å være en særdeles nydelig dame av den grunn. Skal man være en god skurk,så må man tørre å være litt styggere enn som så!

Men greit, da har jeg fått det ut av veien og kan ramse opp det jeg faktisk likte. Det var jo faktisk mye ved filmen som jeg likte veldig godt. Selv om jeg er en teaternørd kan jeg se at det finnes åpenbare fordeler ved å flytte en fortelling fra en scene til et filmlerret. Denne filmen inneholder mange utrolig flotte bilder. Både åpningsscenen der vi ser Valjean utføre slavearbeid, og scenene fra revolusjonen, gjør stort inntrykk, men det er nok sluttscenen, finalevarianten av "Do you hear the people sing" som virkelig får gåsehuden frem.




Det at man kan klippe mellom scener fungerer også bra i mange av numrene, spesielt i "One day more". Det gjør seg godt at alle aktørene befinner seg på ulike steder, men likevel synger sammen. Det blir lettere å akseptere enn på en teaterscene der aktørene nødvendigvis må stå et par meter fra hverandre, men likevel ikke skal være i samme rom.

Veldig mange av skuespillerne gjorde tolkninger som rørte. Hugh Jackman er en flott Valjean, og Anne Hathaway fikk meg nesten til å gråte da hun sang "I dreamed a dream" som Fantine. Amanda Seyfried har bevist før at hun er god til å synge mens hun er dødelig forelsket i en kjekkas, samtidig som det oppstår forvirring rundt foreldreroller i livet hennes, så den saken er jo grei. Eddie Redmayne og Aaron Tveit var veldig overbevisende som Marius og Enjolras. Nydelige Samantha Barks har spilt rollen som Eponine før, på West End, og man forstår godt hvorfor hun ble plukket ut til filmen også. Og alle ungene er så flinke, både lille Cosette, Gavroche og lille Eponine er noen skikkelige hjerteknusere og gode sangere. Visste dere forresten at Gavroche egentlig er Eponines lillebror? Det kommer ikke frem hverken i scenemusikalen eller i filmen, men vi som har lest boka, vi vet ;)

Jeg vil ikke gi noe terningkast, da det jeg har skrevet her egentlig ikke er noen filmanmeldelse i og for seg men mer noen random tanker jeg ville formidle etter å ha sett denne filmen. Alt i alt likte jeg den godt, og jeg vil sikkert se den igjen.

De Urørlige

Var en tur på kino i går og så en veldig morsom film. En morsom, fransk film, faktisk. Om det å være lam. Høres litt pussig ut, men "De Urørlige" er litt pussig, og det er vel det som er dens styrke.




Historien handler om Philippe og Driss, to menn som blir gode venner til tross for at de tilsynelatende har svært lite til felles. Philippe er en rik fin herremann, som er blitt lam fra halsen og ned etter en ulykke. Han bor i et nydelig stort hus i Paris sammen med sin tenåringsdatter (kona hans er gått bort) og har en stor stab som tilfredstiller hans behov på alle områder. Driss søker jobb hos Philippe, som personlig assistent, fordi han er forpliktet til å søke jobber dersom han skal motta trygd. Philippe gir ham jobben. Dette forbauser menneskene rundt ham, som sier han ikke må ansette en innvandrer med rulleblad. "Du får ingen medlidenhet av sånne typer", forteller de Philippe. "Fint," svarer han, "Medlidenhet vil jeg ikke ha."

De to mennene utviker et nokså spesielt vennskap. Philippe forsøker å introdusere Driss for opera ("En fyr som står og gauler mens han er utkledd som et tre? Han der har det faen ikke bra..."), billedkunst ("Du kan da ikke betale tusenvis av euro for en sprut med neseblod klint oppover veggen!") og klassisk musikk ("Den der kan jeg. Den der kan alle. Det er den som spilles i telefonen før de sier "Du er nå kommet frem til NAV, vennligst hold linjen, vi svarer deg om ca 2 år"... Er det ikke den?") Driss på sin side gjør livet til Philippe nokså mye mer innholdsrikt, han får ham med seg ut av boblen som er blitt livet hans, og får ham til å innse at det finnes mer han fremdeles kan oppleve (Horer og dop, for å nevne noe).

Tilværelsen ser lysere ut for dem begge i en periode. Driss trives i sitt nye luksusliv, og Philippe får såpass troen på seg selv at han avtaler en date med Eleonore, en kvinne han har brevvekslet med. Men så må Driss slutte i stillingen sin fordi familien hans trenger ham. Philippe feiger ut før han i det hele tatt får møtt Eleonore, og holder seg mer og mer for seg selv. Staben hans merker at han har mistet piffen, og de blir bekymret for ham. Noe må gjøres...

De Urørlige er basert på en sann historie, og i følge et intervju med virkelighetens Philippe fra The Daily Telegraph skal svært lite være lagt til fra filmskapernes side. Det stemmer til og med at de to mennene pleide å unslippe fartsbøter ved at Philippe faket anfall mens Driss tryglet politiet om å få kjøre ham til akuttmottaket.

Dette er en film man først og fremst vil le godt av, og en film man vil smile av lenge etter at man har forlatt kinosalen. Det er ikke en film full av moral og livslærdom, eller kleine, følelsesladde øyeblikk, og takk og pris for det. Personlig kunne jeg riktignok tenkt meg å få vite litt mer om forholdet mellom Philippe og datteren hans; hun blir en litt vag karakter oppe i det hele som trekkes ut av historien på en litt merkelig måte, etter min mening. Men så handler jo dette først og fremst om Philippe og Driss, og det er i grunnen helt i orden.

Terningkast 5!


Link til filmens IMDB-side.

På DNS i 2013

Nå har Den Nationale Scene lansert programmet sitt for neste år! (Faktisk gjorde de det forrige uke, men jeg er litt treig for tiden, så da så...)

I 2013 er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, derfor skal det handle en del om kvinner på DNS i jubileumsåret.

Pippi Langstrømpe dukker opp, og det gjør Ibsens Nora også. Lilli Valentin skal prate med veggen sin, og Jomfru Marian skal visstnok redde Robin Hood, for en gangs skyld.

Kalenderpikene tar av seg klærne for en god sak, og Chekovs "Måken" flyr igjen. Anne Frank skriver dagbok, og så skal vi få se Shakespeares samlede på snaue to timer. Og mere til. Dette kan jo bli artig!


Vi sees på teateret...

En fredagskveld hjemme hos fammen.

En fredagskveld hjemme hos fammen. På programmet: Gullrekka.

 

 




Mor i huset (heretter kalt Mih) setter på Beat for beat. Far i huset (heretter kalt Fih) lurer på om ikke vi heller kan se på Skal vi danse. Kvinnene sier at Skal vi danse går på lørdager. Fih insisterer på at skal vi danse går på fredager. Noen "meningsutvekslinger" følger, før Mih setter over til tv2 så Fih selv kan se at der er det Norske talenter. Fih gir seg. Tilbake til Beat for beat. Heidi Gjermundsen Broch blir introdusert som Norges musikaldronning. Mih og Fih synes HGB er oppskrytt. Undertegnede (heretter kalt U) er i grunnen enig. Mih synes Lene Kongsvik Johansen kler seg stygt. Fih er enig. U sukker og lurer på om ikke Nytt på nytt begynner snart. Beat for Beat ender uavgjort. Alle stønner. Hallodamen annonserer at Elizabeth McGovern skal være med i Skavlan, etter Nytt på nytt. U blir opprømt og lurer på om ikke Nytt på nytt er ferdig snart. Fih gir sterkt utrykk for at han ikke aner hvem EMcG er og at han ikke bryr seg heller. U forteller at EMcG spiller i Downton Abbey. Fih gir sterkt utrykk for at han ikke aner hva DA er og at han ikke bryr seg heller. Han blir litt mer interessert når han får vite at DA er laget av han som spilte Kilwillie i Kar for sin kilt og at kona til Bellamy fra Aidensfield spiller skurken. Mih spiller wordfeud. Nytt på nytt er ferdig. Skavlan begynner. En skallet svensk fotballspiller kommer inn, U spør om noen vet hvem det er, Fih sier det må være David Beckham. Svensk skallet fotballspiller maser vanvittig lenge. Erik Solheim kommer inn. Nå spiller både Mih og U wordfeud, mens Fih sender SMS. EMcG kommer inn. U hysjer. Mih liker ikke kjolen til EMcG og tror dessuten at EMcG har tatt Botox. U ber Mih være stille. Fih sier at EMcG er ei pen dame, hvem hun nå er, og går for å hente mer brus. U holder seg for ørene og leser teksten. ES snakker på veldig skandinavisk engelsk nå. Fih lurer på om EMcG har fylt 40. Mih tror hun er minst 50. Mih googler. EMcG er 51. Mih smiler. EMcG synger en sang. Mih mener at EMcG ikke kan synge. U mener at det er vanskelig å vite så lenge ingen skrur opp lyden. Taylor Swift kommer inn. TS synger en sang. Mih mener at TS synger bedre enn EMcG. U vender tilbake til wordfeud. Skavlan hiver kortene sine, Fih leter en stund etter fjernkontrollen og bytter til tv2 der senkveld er i full gang. Stantsministeren er gjest. Fih mener Statsministeren er veldig klok. Mih mener programlederene ikke burde være så familiære med statsministeren. U spiller fremdeles wordfeud. Hellbillies kommer inn. Fih lurer på hvor gammel vokalisten er. Mih googler. Vokalisten er 51. Fih mener at det er mange som er 51 for tiden. U går hjem.

Les Miserables

Snart kommer den nye Les Miserables-filmen! Gleder meg, jeg elsker denne historien! Har sett den i forskjellige sceneutgaver, og den er alltid så flott. Men i tidligere filmutgaver synes jeg den har vært mer "grei nok" enn "fantastisk". La oss håpe denne nye filmen kan fortelle historien på en måte som er den verdig! Traileren lover veldig godt, spør du meg. Mange flinke folk her. Er kanskje ikke så voldsomt begeistret for Anne Hathaway, men jeg skal gi henne en sjanse.

 

Venter i spenning! Musikaler forlenger livet (eller...noe sånt)!

 

 

 

 

"Hæ?"-øyeblikk, Downton Abbey, Ginger Spice, Hugh Laurie og sånt...

Har du noen gang opplevd sånne "Hæ"-øyeblikk? Sånn som egentlig bare skal skje i dårlige komiserier på tv, at du sier noe, og vips, så skjer det? Jeg har opplevd noe sånt et par ganger i mitt liv, og det er alltid ganske merkelig.

I dag, for eksempel. Jeg og ei venninne satt og så på Downton Abbey på DVD. Jeg fikk to sesonger av den serien til bursdagen min forrige måned, og jeg begynte å se på dem i helgen. Jeg ble hektet med en gang, og har allerede sett nesten alle episodene i sesong 1. Så i dag satt vi og så på, og så sa jeg noe om at det hadde vært ganske artig om hun der amerikanske ladyen ble gravid på sine gamle dager, det ville gjøre om på hele premisset for serien. Så setter vi på en ny episode...

Lorden: You're pregnant?!

Ladyen: Yes.




Big fat whooping HÆ og anklager om å ha tjuvlest imdb og wikipedia. Og jeg som unngår spoilers som pesten? Ærlig talt!

Noe av det samme opplevde jeg da jeg var 10 og Spice Girls var det eneste store. Alle jentene likte dem, og alle hadde sin favoritt. Min var Geri, Ginger Spice, hun rødhårede med høye støvler. Men så, etter et par, tre år, byttet jeg til Mel C. Forklaringen min var at "Geri kommer til å slutte i gruppa snart." Jeg tror jeg baserte utsagnet på at hun ofte stod for seg selv på pressebilder. Jeg var 10 år, unger sier mye rart. Og så, en morgen var det over alt i nyhetene. Geri slutter i Spice Girls! Har kranglet med Mel B!




Big fat whooping HÆ, men ingen kunne beskylde meg for å ha lest det på wikipedia.

Et eksempel til, jeg fulgte med på House og da han ble sammen med Cuddy sa jeg halvt på spøk at nå kommer hun til å dø og så må House og Wilson oppdra datteren hennes. Noen som husker drømmesekvensene fra episode 7.15? Hvis ikke, se her:

http://www.youtube.com/watch?v=Rsy1JqRe0l4




Big fat whooping HÆ, jeg fant på den storien nesten et år før den ble vist på tv!

Har du opplevd noen kule "Hæ?"-øyeblikk?

 

 

 

 

Fanny og Alexander på DNS

I går var andre gang jeg så Fanny og Alexander på DNS, like sterkt... :-) Og til de to fnisende høylytte skravlejentene som satt rett bak oss; dere klarte ikke å ødelgge kvelden vår, men dere skal ha for forsøket...


 






 

Vil ikke skrive så mye om det her og nå, det må liksom oppleves :-)

 

 

 

 

Snakkende dyr

Jeg bor jo som nevnt sammen med en fyr. Han en tre år gammel og ligger og sløver i en godstol hele dagen. Max er en blandingshund, og slett ikke den verste samboeren man kan ha. Han er billig i kosten, vil alltid kose, og er veldig hjelpsom. Mister jeg noe ned på gulvet, så er Max der og plukker det opp igjen for meg - uten at jeg trenger å spørre. Sier jeg noe sånt som "jeg tenkte å ta Max med ut litt" til et annet menneske, uten å bruke noe spesielt tonefall eller stemmeleie, så kommer Max løpende fra godstolen eller kurven og er klar med det samme. Finne frem båndet sitt selv kan han også.

Så, Max er på mange måter ganske smart. Og det er tydelig at han forstår litt norsk, i den lille skallen sin. Jeg synes det er veldig spennende å lese om smarte dyr, og deres interaksjoner med mennesker. Det er forsket en god del på dyrs evner til å kommunisere med oss mennesker. En papegøye ved navn Alex ble lært opp til å identifisere ting ved hjelp av farge, form og størrelse. Han kunne fortelle deg hvilket objekt som var gult, firkantet, størst og så videre. Han hadde de samme kunnskaper om dette som mennesker på rundt 3 år.

 



De dyrene som fascinerer meg mest er likevel aper. Det er utrolig hvor like oss mennesker aper som sjimpanser, orangutanger og gorillaer er, på mange måter. Har du lest om gorillaen Binti, som reddet et barn som falt ned i innhegningen i dyrehagen hun bodde i? Den tre år gamle gutten ble slått bevisstløs da han traff bakken, og publikum rundt innhegningen skrek i frykt for at gorillaene skulle skade ham. Binti plukket opp gutten, holdt ham som et spedbarn, og strøk ham over ryggen. Så bar hun ham mot porten der dyrepasserne pleide å gå inn. Andre gorillaer kom truende mot henne, men Binti skrek til dem, og skremte dem unna, så hun kunne bære den lille gutten i fred. Vel fremme ga hun gutten fra seg til dyrepasserne. Han ble helt frisk igjen.

 


Koko er en annen interessant gorilla. Koko er Bintis tante, og er også oppvokst i en dyrepark. Koko er spesiell fordi man i åresvis har forsøkt å lære henne tegnspråk. Dyrepasserne som arbeider med henne hevder at Koko bruker tegnspråk til å kommunisere med verden rundt seg. Hun kan svært mange ord, og mangler hun ordet hun trenger, bruker hun kreativ tankegang for å forklare hva hun vil. Koko hadde for eksempel lært seg ordet for armbånd. En dag så hun en ring på en dyrepassers finger, og ville se nærmere på denne. Men Koko kunne ikke si ring , så hun sa fingerarmbånd  istedet. Det er da ganske godt kommet på. Det hevdes også at Koko kan bruke språket til å være humoristisk. Dyrepasserne pleide å spørre henne hvilken farge diverse objekter hadde, slik at hun skulle huske ordene for de ulike fargene. Ofte spurte de hvilken farge et hvitt håndkle hadde, og Koko ga alltid det rette svaret. Men en dag da det virket som om spørsmålene var begynt å kjede henne, svarte hun at det hvite håndkleet var rødt. Da dyrepasserne protesterte, gjentok Koko tegnet for rødt. Så pekte hun på en bitteliten rød tråd som hadde festet seg til det hvite håndkleet, og lo, som for å si "Der lurte jeg dere godt."

 



Koko kan etter sigende si fra om hvordan hun føler seg. Dyrepasserne ga henne en gang en kattunge som hun kunne leke med, og Koko bysset katten som om den var en unge. Hun ga den navnet  Leppestift . Men en dag stakk katten av fra Kokos bur, og løp ut av bygningen, hvor den ble overkjørt av en bil. Dyrepasserne måtte fortelle Koko hva som hadde hendt, og signaliserte Leppestift død. Koko signaliserte tilbake Dumt. Dumt. Trist. Gråte.  En annen gang var hun sint på en mannlig dyrepasser som hadde straffet henne for dårlig oppførsel ved å ta fra henne noen leker. I flere dager ville hun ikke være i nærheten av ham, og så snart de andre dyrepasserne nevnte navnet hans, signaliserte hun Dum djevel. Dum, dum, dum.

En annen ape som det sies har lært seg en god del tegnspråk er sjimpansen Washoe. Også hun hadde en del interessant interaksjon med sine dyrepassere. En av dem var gravid og forklarte dette til Washoe, som så ut til å forstå hva som ble sagt. Senere spontanaborterte dyrepasseren, som het Kat. Kat var borte fra jobben i noen uker, og Washoe savnet henne. Da Kat kom tilbake, var Washoe furten og sur, og ville ikke prate med henne. Kat signaliserte at hun var lei seg for at hun hadde vært borte, og fortalte så hva som hadde skjedd, ved å signalisere Babyen min døde. Washoe så på henne, så så hun ned. Så signaliserte hun gråte før hun førte fingeren sin fra øyet sitt og nedover kinnet, som en tåre. Aper kan ikke felle tårer, slik vi kan, men dette var kanskje Washoes måte å vise at hun gjerne skulle kunne grått for å vise vennen sin at hun følte med henne i den situasjonen. Washoe hadde selv mistet to babyer tidligere, og hadde sørget tungt over dem.

 


Kanzi er en annen bemerkelsesverdig sjimpanse. Han kommuniserer ikke ved hjelp av tegnspråk, men med en pc som sier ord for ham når han trykker på rett knapp. Egentlig ville dyrepasserne lære Kanzis adoptivmor å bruke pc-en, Kanzi ble sett på som for ung til å forstå teknikken, og han fikk leke i nærheten mens dyrepasserne arbeidet med moren hans. Hun var lite interessert i å lære ord, og det ble bestemt at hun skulle sendes bort for å bli parret. Dette hendte da Kanzi var to år gammel. Da moren hans ble sendt vekk, overrasket apeungen alle ved å gå til pcen og signalisere Hjelp. Redd. Hjelp. Dyrepasserne forstod med en gang at Kanzi var mye smartere enn de hadde trodd. Etter at de hadde beroliget og trøstet ham, begynte de å jobbe med å lære ham ord. Kanzi kan etter sigende nå over 300 ord. Og på samme måte som Koko må han av og til være kreativ når han mangler de rette ordene. Han hadde ingen knapp for pizza på pc-en sin, men hadde smakt det før og ville ha mer. Så han ba om brød med tomat og ost. En gang de ga ham kål, et ord han ikke kunne, sa han at han spiste sakte salat, fordi det to så lang tid å tygge den. En gang da han møtte en forsker fra Sverige, som het Per, pekte han neste dag på pære (pear) på pcen sin. En av dyrepasserne skjønte etter hvert hva han mente og spurte  Mener du Per, han som var her i går ?  Ja,  svarte Kanzi.

 



Kanzis søster, Panbashinba, har også lært seg en del ord på pcen. Forskerne ønsket å finne ut om de to søsknene kun kommunisere menneskeord seg i mellom, uten bruk av pc. De plasserte Kanzi i et rom, og søsteren i rommet ved siden av, med en pc. De kunne høre hverandre, men ikke se hverandre. Så viste de Kanzi bilder av diverse mat, og ba ham forklare det til søsteren sin. Kanzi fikk se et bilde av yougurt, han ropte noe, og den andre apen trykket på yougurt på pcen.

Jeg har ikke tid til å finne frem alle nettsidene jeg leste før jeg skrev dette, men søker du på "Kanzi", "Koko" og lignende på google så kommer alt frem ganske fort. Jeg synes dette er et veldig interessant tema og kommer til å fortsette å lese om bemerkelsesverdige dyr fremover.

 

 

 

 

Les mer i arkivet » August 2013 » Februar 2013 » Januar 2013
angelundercover

angelundercover

24, Bergen

Hei og velkommen til AngelUndercover.blogg.no. For mer info om meg og tanken bak bloggen, se første post.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits